Folkehøgskoleåret er ferdig. For alle de andre. Men Kajakk og Klatring har lagt sin studietur ETTER skoleåret, slik at moroa bare fortsetter. Vi er endelig i Canada, og her skal vi være i over tre uker!
Turen startet egentlig allerede lørdag, dagen for skoleavslutningen. Etter å ha grått noen tapre tårer for å skilles fra vennene våre, dro vi i all hast hjem til foreldre, pakket om bagen og skyndte oss videre. Vi rakk en liten 17. mai feiring, før vi kl 06.00 den 18. mai møttes på Gardermoen. Etter et gledelig gjensyn fikk vi lurt oss gjennom sikkerhetskontrollen og inn på flyet til Amsterdam. Vi dro derfra kl 13.00 og landet 13.00 i Seattle, USA. En smule forvirret over at klokka ikke hadde beveget seg det grann tøffet vi videre gjennom en noe strengere sikkerhetskontroll en den i Norge. «Har dere pakket bagen selv? Har dere planer om å gjøre terroristangrep her i USA?» Vi hadde heldigvis bare gode hensikter, og slapp forbi de litt sure vaktene.
En time senere landet vi i Vancouver, Canada. En fantastisk by møtte oss, med høye skyskrapere, brede biler og store mennesker. Det var nesten surrealistisk å endelig være her, etter et år der Canada var noe vi bare hadde snakket om. Den varme luften og den ukjente følelsen av å være på et nytt kontinent, ga en spenning som kunne ta og føles på, der vi fortumlet satt i leiebilene.
Vi slo camp i utkanten av byen og kjørte dagen etter ut på Vancouver Island, til stillehavsbyen Tofino, «the Town where the Road ends». Tofino er en liten, koselig surfeby, ytterst på kysten. Den ligger som en siste befolket skanse, før et enormt uberørt naturlandskap strekker seg nordover hele veien til Alaska. At byen ligger så nærme stor og urørt villmark har vi fått merke på mange måter. Campingplassen vi sover på ligger midt i regnskogen, med skyhøye Redwood trær med stammer tjukkere enn tre middels store amerikanere. Inne her flyr det stadig en ukjent fugl forbi, med spraglende farger i rødt og blått.
Morgenen etter vi kom hit leide vi kajakker og lastet dem med telt og forsyninger for fire dager. Vi satte kurs vekk fra den Canadiske bebyggelsen og inn i villmarken. Etter en liten times padling padlet vi forbi et indianerreservat, eller som de kalles her, «First Nations reservat». Vi padlet rolig forbi og fant oss en vakker sandstrand som lå på ei øy kalt Vargas Island. En sel fulgte nysgjerrig etter oss mens vi padlet mot land. Over oss stupte en fullvoksen Bald Eagle ned i vannskorpa på jakt etter fisk. Den majestetiske ørna, USA`s nasjonalsymbol med verdens største vingespenn, fløy dovent bort i et grantre på enden av stranda der han stille så på at vi steg i land og satte camp. Vi hadde på forhånd blitt advart om at vi måtte ha kajakkene med maten minst hundre meter fra teltene, i tilfelle det kom bjørn forbi. Vi trakk oss omhyggelig unna båtene og la oss trøtte etter jet lag og dagens padling.
Dagen etter padlet vi rundt Vargas Island, mellom holmer og øyer og ut på det åpne Stillehavet. Verdens største hav var nok stillere enn det kan være på sitt værste, men det var urolig nok til at de store dønningene ga oss en kriblende følelse i magen. Vi fant ei ny blendende vakker sandstrand. For å komme i land måtte vi surfe over de siste bølgende som slo innover stranda. Der fikk vi raskt en forståelse for hvorfor øya het Vargas Island, Ulveøya. Et skilt forklarte at den var hjem til en flokk ulver. Videre sto det i detalj hvordan man skulle jage vekk ulven om den angrep, og eventuelt slåss tilbake. Tross det skumle skiltet la vi oss avslappet og fornøyd etter en god dag med padling i strålende sol og varm fønvind.
Vi satte kursen hjemover mot Tofino og sov ei natt til på den første stranda. På morgenen ble alle vekt av et høyt rop. «Ulv, ulv!», ropte en av guttene. Og han hadde i motsetningen til gutten i eventyret rett. Femti meter nedenfor oss, mellom teltene og havet, luntet en ulv rolig forbi. Den brydde seg lite om oss, og vi skjønte raskt at det ikke var noe å være redd for. Ikke lenge etter dro enda en forbi. Full av villmarkens inntrykk dro vi omsider inn til Tofino for å levere kajakkene. På veien dukket plutselig en svær sjøløve opp på siden av oss. Den fulgte oss en stund, før vi var framme i byen igjen.
Nå slapper vi av på café og nyter den avslappede stemningen i denne vakre lille byen. Menneskene er utrolig hyggelige og det er en egen vibbe i luften som sier at det er best å ta livet med ro. I morgen skal vi lære å surfe og vi har leid surfebrett i to dager til. National Geographic har i en kåring Tofino som nummer to i en kåring av verdens beste surfebyer, så det er ikke uten grunn at vi gleder oss til de neste dagene.
Cheers mate!