Vi tok tommelen ut, holdt skiltet opp, og ventet i spenning. En bil nærmet seg, saknet, ristet på hodet og kjørte videre. En ny bil nærmet seg, saknet, ristet på hodet og kjørte videre. Alle gode ting er tre tenkte vi, før den tredje bilen passerte uten å gi oss et medfølende blikk. Den syttende bilen derimot, den stanset.
Bilvinduet ble rullet ned og solen strålte på en gammel mann med caps som gliste til oss. «Har du plass til tre?» spurte den sterkeste av oss. «Usikker» svarte han. Han hadde nemlig et barnesete baki, og det var litt trangt. «Intimgrenser finnes ikke lenger i vårt vokabular, så det er ikke noe problem» svarte den raskeste av oss. Vi steg inn i bilen, lukket døren etter oss og kjørte av sted.
I en brand new Toyota, som fremdeles luktet ny bil, gikk samtalene litt trått. Vi fortalte at vi var med på Amazing Race Helgeland, noe som skolen arrangerte for aller første gang. Her var det om å gjøre å samle flest flagg på ulike lokasjoner, samt komme seg til ulike mål. Første mål var Vevelstad kommune, og Høyholm samfunnshus. Alt dette fortalte vi mens vi hele tiden hadde i bakhodet at denne mannen med gliset lett kunne bortføre oss.
Etter en liten stund på veien ba han høyeste av oss mannen med gliset om å senke ned farten så de sakte kunne kjøre forbi noen av konkurrentene. Mannen gliste enda bredere enn før, mens vi tre unge vinket triumferende. Vi fikk stygge dødsblikk tilbake.
Mannen fortalte at han var ute i god tid til ferja han skulle ta fra Søvik ferjekai, så derfor var han så snill og lempet oss av noen kilometer etter avkjøringen til ferjekaien. Herfra måtte vi ta beina fatt i en snøstorm som plutselig fant ut at den ville komme til kystlandskapet. Vi var lettet over at vi overlevde vår aller første haiketur.
