Året på folkehøgskole har startet med et fyrverkeri av inntrykk. Etter å ha funnet seg til rette på skolen var det endelig på tide med Kajakk og Klatring sin første linjetur. Kursen ble satt mot Okstindan, det høyeste fjellmassivet i Nord-Norge, også kalt Nord-Norges tak.
For å få mest ut av dagen på breen kjørte vi opp den noe ulendte veien til Kjennsvatnet, hvor vi slo leir i skumringen onsdag kveld. Med et lite bål og besøk av kraftig Nordlys ble det en fin kveld. Vi sto opp tidlig i morgendisen og pakket teltene på ryggen.
Første del av turen var bratt, med en stigning på 300 høydemeter. Den værste stigningen var nå unnagjort, og ved et vakkert lite fjellvann la vi igjen telt og soveposer før vi fortsatte mot breen. Her skulle vi vende tilbake på kvelden for å slå leir. Her kunne breføreren vår, Jan Inge, fortelle oss at breen tidligere hadde lagt, noe som kunne sees ved lite vegetasjon og store mengder sand og stein som lå igjen.
Med betraktelig lettere sekk fortsatte turen mot breen, som åpenbarte seg noen hundre meter forbi den nye leiren vår. På kanten av breen satte vi på oss stegjernene. Robin André begynner å bli klar for å dra videre.
Vi får streng beskjed av Jan Inge om ikke å gå på snø, da denne kan skjule sprekker i isen. Vi fant flere eksempler på slike sprekker som gikk til underjordiske fosser mens vi gikk oppover breen.
Oppe i den mer oppsprukne delen av breen øvde vi på stegjernsteknikk, hvordan å bruke stegjernene fornuftig, før vi ble knytt i taulag og skulle inn i den skikkelig røffe delen av breen. En god øvelse var å gå baklengs opp bratte, nesten vertikale bakker. Ganske gøy, ganske vrient, men alle fikk det veldig bra til! Nå var det på tide med litt mer action, og vi bandt oss inn i to taulag. I strålende sol og med sommerfulger i magen gikk vi bundet sammen inn i den oppsprukne blåisen.
Sprekkene begynte å åpne seg, og godt sikret i taulag fikk vi kjenne litt på hvor grensa for høydeskrekk går for hver av oss. For enkelte var høydeskrekken tydeligvis lagt igjen hjemme. Maria tar en liten pause på en isrygg med ti meter kløfter på begge sider, og Robin vil helst hoppe alt som kan hoppes.
God stemning var ikke mangelvare. Her går det ti meter ned på alle sider og taulag 1 måtte finne en annen rute videre. Kristian syntes alt var god stemning.
Vel nede i leiren tok Simon seg et bad, før det ble en god middag, kortspill, røverhistorier, nordlys og en god natts søvn i teltleiren på halvøya vår. Bretur ga mersmak. Ikke alle trodde på at Markus hadde sett isbjørn på breen. Et obligatorisk gruppebilde på vei ned fra breen. Vi gleder oss til kajakktur neste uke!
