Jeg er nå over halvveis i mitt andre år på Vefsn Folkehøgskole Toppen, der jeg har gått linja Fjellsport og Elvepadling og nå går Stipendiatlinja. Jeg får ofte spørsmålet, hva er egentlig folkehøgskole? Og da vet jeg aldri helt hva jeg skal svare. Jo, sier jeg, folkehøgskole er en skole uten eksamener eller karakterer. En skole der timeplanen, i mitt tilfelle, består av klatring, kajakkpadling, og turer. Der man bor på skolen og blir kjent med nye folk. Det er slik jeg forklarer folkehøgskole til de som ikke har gått på det selv. Men folkehøgskole kan egentlig hverken forklares eller forståes med bare ord.
Folkehøgskole er noe du må oppleve, for folkehøgskole er en følelse. Det er følelsen av å bli trygg på ting du aldri i dine villeste drømmer trodde du skulle tørre. Det er å være totalt utenfor komfortsonen, men likevel føle seg fullstendig trygg fordi du er omgitt av mennesker du ikke trenger å være perfekt foran, mennesker som gir deg tiden du trenger for å få det til. Folkehøgskole er å sitte oppe lenge på natta med gode venner, så lenge at man blir overtrøtte og absolutt alt er morsomt, og å prøve å le så stille som mulig for å ikke vekke de andre på huset. Det er å være barnslige sammen, å utfolde seg og kunne prøve og feile så mye du bare vil. Det er å sitte tett, tett sammen på sengen og se film, mens rumpa blir nummen av å sitte i samme stilling så lenge, men å ikke ville være noe annet sted i verden.
Folkehøgskole er å kunne navnet til alle på skolen, og å vite at man kan sette seg med nærmest hvem som helst i spisesalen uten at det er noe problem. Det er å trygt kunne stå og snakke foran hele skolen mens man på VGS syntes det var skummelt bare det å rekke opp hånda i timen. Folkehøgskole er å virkelig kjenne på hva DU vil gjøre, og la det styre hverdagen heller en forutbestemte prøver, fag og pensum.
Det er opplevelser du kommer til å huske resten av livet og se tilbake på med en blanding av lykke, savn, og vantro på at dette er noe du faktisk har gjort. Det er surfing i solnedgangen mellom Lofotens fjell, kiting på snødekte vann, turer i fjellet og til det lokale tårnet, klatring inne, ute og på is, på topptau og på led, og elvepadling med adrenalinet brusende i blodet. Det er å falle på fjellski, gang på gang, og bli komisk frustrerte sammen fordi det er helt håpløst med fjellski i en meter puddersnø, og å endelig få til telemarksvinger på årets siste skitur. Det er å øve på fall på led-klatring og å se utsikter så vakre at man aldri vil dra. Det er helt absurde og uforutsette hendelser, som å bli jaget av reinsdyr på tur, og spontane opplevelser som å gå til Europris for å kjøpe billig godteri midt i en snøstorm. Det er læring og ny kunnskap og å bli kjent med sider av seg selv som man ikke visste at man hadde.
Folkehøgskole er alle de bittesmå stegene man tar, små endringer i hvem du er som person, som du ikke alltid legger merke til med en gang, men som plutselig gjør deg sterkere, mer selvstendig, gladere, tryggere rundt mennesker, og bedre kjent med deg selv. Men mest av alt er folkehøgskole alle de små øyeblikkene som utgjør hverdagen, alle klemmene, alle latterkrampene, alle gangene hele klassen er totalt utslitt sammen, det er tårer, svette og latter, det er utfordring og mestring, det er aksept og tilhørighet på et nivå man aldri har opplevd før. Folkehøgskole er å oppdage at du som menneske både tør og får til så utrolig mye mer enn du noen gang trodde.
Og alt dette, det kan ikke forklares med ord. Det må oppleves, ellers kan man ikke ordentlig forstå ordene. Og det at jeg tok sjansen på å dra nordover og oppleve alt dette, det er det beste valget jeg noen gang har tatt.
Skrevet av Katrina Munns, elev og stipendiat.