Hva skjedde med Hege?

Jeg elska Toppen. Alt og hele tiden. Folka. Stemningen. Naturen. Nordlyset. Opplevelsene. Teaterjobbingen. Samholdet. Klinekartet. Lærerne. De nye vennene. Dramaene. Utfordringene. Sene nattetimer. Hard jobbing. Latterkramper. Applausen. Sceneteppet opp. Lys opp. Stille. At det var verdt det.

Men det var også noen ting jeg syns var veldig slitsomt. Frustrerende. Folk som forsov seg. Sceneelementer man har brukt 38 timer på å bygge som ikke blir med likevel. Uenighet om roller. De som aldri lærer seg manus. Rydde kostymer, kasse etter kasse. Og på nytt. Fordi noen aldri rydder opp. Gammel snus i kald kaffe. Iskalde garderober. Men jeg gikk jo bare på folkehøgskole. Dette kom til å gå over, det visste jeg. Så gikk jeg bort til Karoline som var verdens beste 2 årselev og fikk ut all frustrasjonen min, også jobbet vi videre mot premiere. Og det var verdt det.

Nå, 10 år etter, jobber jeg fast på Brageteatret i Drammen som inspisient. Jeg har siden Toppen studert dramaturgi og prosjektledelse og jobbet på flere teatre rundt i Norge. Å lykkes i teaterbransjen er ikke enkelt. Rett og slett fordi det er så veldig mange om beinet, og man må jobbe seg sakte, men sikkert oppover. Og når man endelig kommer seg inn og på plass er det midt i smørøyet og helt riktig og klype seg i armen gøy. Det er sene nattetimer. Hard jobbing. Latterkramper. Applaus. Sceneteppet opp. Lys opp. Stille.. Men det er også folk som forsover seg. Hele tiden. Det er scenografi som noen har brukt 2 uker på å bygge perfekt som blir forkastet. Det er uenighet om rolletolkning. Det er skuespillere som aldri lærer seg manus og gjør alt vanskelig. Det er opprydning av kostymer, hver dag, etter hvert prosjekt, hele tiden. Det er snus i kald kaffe fordi noen ikke rydder. Det er kalde garderober fordi varmelementet er i stykker, men kan dere ikke bare skifte litt kjapt da?

Og dette lærte jeg på Toppen. Dette er en del av teaterbransjen og det er en del av livet generelt. Ingen jobber er bare rød løper og spennende roller og champagne og lune fleecepledd. Det er hardt arbeid. For alle. Skuespillere, regissører, scenografer, designere, teknikere, markedsførere, turneplanleggere, musikere, kostymesyere, sminkører, sjefer og ansatte. Sånn må det være. Og de som detter av lasset syns dette er slitsomt. De trodde det var gull og grønne skoger og høye glass med stett. De som blir værende er de med bein i nesa som tar dette på strak arm. Fordi de har gjort det før og vet at det må til. Det er verdt det når premieren kommer. Og mange av de lærte nettopp det på folkehøgskole. Og gjerne på Toppen. Også har man det med seg resten av livet. Sammen med alle vennene man sto i det sammen med. Det er fremdeles Karoline jeg ringer. 10 år senere. Det er verdt det.

Jeg bor nå i skogen utenfor Drammen, er gift og har en datter som garantert skal gå på folkehøgskole om 17,5 år. Før vi flyttet inn i skogen bodde vi i blokk i sentrum, og yndlingsnaboen vår under var også naboen min på internatet på Toppen, Elise. Det resulterte i at vi tuslet opp og ned til hverandre i tøfler med tekoppen, og videreførte folkehøgskoletradisjonen noen år til. Til tross for at voksenlivet har sneket seg inn med jobber, oppussing, barn, foreldremøter og middagsplanlegging, så er vi en liten spredt gjeng på 6 stykker fra teaterlinja som møtes noen ganger i året (vi turnerer rundt til hverandre). Og selv om man trenger en mastergrad i logistikk og koordinering for å få til sånne treff, så er det alltid så gøy at det er ingen tvil om at vi fortsetter de neste 11 åra.

GOD JUL til alle sammen!

Hilsen Hege Hermansen
Vefsn Folkehøgskole 2005-2007