Live or let die – Jakten på din indre villmann

Etter en liten tur i ulike nedstøvede kasser fant Stian omsider noen ullsokker han kunne få bruk for. Stian skulle nemlig ut på en liten tur i skog og mark, noe som var veldig ukjent for bygutten. Han hadde forberedt seg godt; sett utallige episoder av Lars Monsen på tur og Bear Grylls. De fortalte om viktigheten med god mat og drikke, så Stian dro på butikken for å kjøpe Ritz, marshmallows og Kvikk-Lunsj.

Etter forberedelsene var det tid for avreise, og gruppen til Stian hoppet inn i bussen og ble kjørt ut til ingenmannsland. Gruppen delte seg raskt i to, der den ene etablerte en camp på stedet mens den andre gikk på oppdagelsesferd og fant en liten, koselig, låst hytte med noen praktiske benker. Benkene ble så båret tilbake til campen som allerede sto i fyr og flamme, i hvert fall bålet. Bålet. Et naturlig under. Det er der trær ender sitt lange liv og går opp i røyk. Flammer. Gnister. Så varmt, så vakkert, så vidunderlig, så rumlende, nei vent, det var jo magen til Stian! Han tok fram en pølsepakke, noe Lars Monsen også hadde sagt var lurt å ha med på tur.

Samtidig som pølsa ble fortært av diverse enzymer i ganen til Stian begynte tankene hans å vandre til de andre gruppene. Hvordan hadde de det? Mye verre enn oss, var det første som slo ham mens han presset en most blanding av pølse, lompe, ketchup, sennep og sprøstekt løk ned i halsen. Smaksopplevelsen var så intens at den blokkerte de andre sansene til Stian. Det var først da han så panikken i øynene til de andre på gruppen at han skjønte at de ikke var alene. Hørselen begynte å fungere igjen, og nå kunne han høre skrik. Ikke sånne hyggelige vi-koser-oss-skrik, men mer sånne hvem-i-alle-dager-er-disse-for-noen-merkelige-mennesker-skrik. De merkelige menneskene viste seg å være en annen gruppe som også var på samme overlevelsestur som gruppen til Stian. Den eneste forskjellen var at de hadde besteget et lite fjell på omtrent 730 moh. før de møtte gruppen til Stian. Gruppen ble invitert på marshmallows og Ritz, spiste litt, og gikk. Deretter ble det kveld og de gikk og la seg èn etter èn under et storslått nordlys.

Neste morgen var det en lang etappe som sto for tur. Gruppen til Stian gikk langt om lenge og lenger enn langt før de omsider kom frem til bygdehuset der de skulle møte resten av skolen. Etter en rekke konkurranser og en nydelig middag ble hele skolen kjørt hjem igjen.

Stian gikk dermed glad og fornøyd til sengen sin og sovnet med et smil om munnen. Dette hadde vært en strålende tur!

–

Historien om Stian Pedersen, gjenfortalt av Stian Pedersen og Glenn Hoel Kampesveen