Her på Toppen prøver vi å gi litt tilbake til samfunnet, derfor samarbeider hele den aktive seksjonen, som består av Idrett ALT, Friluftsliv Lett og Fjellsport og Kajakk, om et prosjekt for andre. Vi arrangerte en aktivitetsdag for menneskene som går på norskundervisning her i byen, og det ble en braksuksess, om vi kan si det selv.
Dagen startet med ulike poster i Mosjøhallen, hvor deltakerne fikk prøve ulike tradisjonelle 17.mai-leker. Vi hadde blant annet blikkbokskasting, sekkeløp, ringkast og potetløp. Etterfulgt var en lunsj, med servering av vafler, rundstykker, saft og kaffe. I lunsjen var det også loddtrekning med premier som var sponset av Venner av Toppen. Dagen var ikke ferdig etter lunsjen, da var det nye aktiviteter som folk hadde meldt seg på på forhånd. Noen klatret, andre spilte ballspill eller brettspill, og en god gjeng prøvde ski for første gang i sitt liv.
På det ene boret sitter det to damer og prater på godt norsk. Jeg går bort til Mona og Helen, som de heter, som tar meg godt imot og svarer gjerne på spørsmål. De forteller at de er veldig fornøyd med arrangementet Toppen-elevene har stelt i stand, og de skulle gjerne hatt flere slike sammenkomster. En vanlig skolehverdag på norsksundervisningen består av 6 lange skoletimer med norsk, og da er det godt og komme seg litt ut. Mona forteller at hun for 7 år siden, kom til Norge fra Iran, og bor nå hun her i Mosjøen sammen med sin mann og sønn. Hun er overraskende åpen, og forteller at hun selv etter 7 år, ikke har fått oppholdstillatelse her i Norge. Det vil si at hun mangler de aller vanligste rettighetene vi nordmenn tar forgitt. Hun har for eksempel ikke lov til å jobbe, noe som gjør at hun føler seg litt fanget. Altså en ganske annerledes hverdag enn for oss folkehøgskoleelever.
Helen er kurder, og kom til Norge fra Syria for 2 år siden. Hun har tidligere bodd i Russland, men synes likevel det var kaldt å oppleve den nordnorske vinteren første året. Tradisjonslekene hadde hun allerede prøvd på 17. mai, men hadde det artig likevel. Fra hjemlandet har Helen utdanning i administrasjon, men må ta utdanningen på nytt for å få seg jobb her i Norge. Det virker ikke som hun vil ha noe problem med sin utdanning, siden hun var så dreven i norsk allerede etter bare to år.
Nashwa kom fra Sudan for tre og et halvt år siden som familieinnvandrer. Hun bor her i Mosjøen sammen med sin mann og to barn. Barna går i barnehagen, et sted Naswha selv ønsker å jobbe. Hjemme i Sudan jobbet hun i barnehage, men forteller at de der har større fokus på læring enn i Norge. Hun har meldt seg på brettspillaktiviteten, og gleder seg til Ludo. En etter en, kommer det flere og flere venninner inn, som setter seg rundt bordet vårt. På spørsmålet om den største forskjellen mellom Norge og Sudan, svarer Safiya og Wagdan måten vi besøker venner og familie på. De forstår ikke helt hvorfor vi gir beskjed og planlegger når vi drar på besøk til venner. I Sudan er folk velkomne når som helst, både meldt og uanmeldt. Det er også helt vanlig at hele familien, med besteforeldre, foreldre og barn bor sammen under samme tak. Alle sammen svarer i kor da jeg spør om det beste med Norge, nemlig frihet og natur.
I lunsjen satte vi oss sammen med Maja, Eszter og Kai, som var fra Serbia , Ungarn og Tyskland. Maja har vært i Norge i 1 år, og fulgte etter hennes mann som reiste til landet. En av de største utfordringene hun har møtt er å bli integrert i samfunnet, og ikke minst snakke norsk. Kai var også enig i dette, og de begge savnet flere aktiviteter og inkludering fra miljøet. Heldigvis var denne dagen et friskt pust i bakken, og de fikk alle prøve flere nye ting som de ikke hadde gjort før.
Noen av lærerne ble også med, og de satte alle veldig stor pris på arrangementet som vi ordnet, spesielt siden det er elevene selv som har gjennomført det, og bestemt det aller meste. Det at de viser samfunnsengasjement og integrerer, er kjempe bra, noe alle kunne lære litt av. Arbeidsplasser burde ta inn flere innvandrere, politikerne burde legge mer til rette, og folket generelt kunne vært mer imøtekommende mot våre nye landsmenn.
Da dagen var slutt var alle utslitt, og kunne ta seg en velfortjent pause. Vi har alle lært mye om det å legge til rette, om kultur og ikke minst mennesker.
Vi håper vi får muligheten igjen. Takk! 🙂