Skarmodalen Grand Mix

Elleve mil sørøstover, litt nord og oppover, ligger Nybrot, en liten økologisk fjellgård under himmelhvelvingen. Sjølberga med både dyr og vann, eget sagbruk og beitemark. Noe vær og vind, akkurat der morgensola renner opp over Skarmodalen, bor alt-muligmann Torbjørn Prytz sammen med sin kone.

Caroline Onarheim, ei sprudlende og fresk jente med energi og pågangsmot man bare kan drømme om, får nyss om denne plassen og sender ut sine seksten elever for å sjekke ut om stedet er like vakkert som ryktene sier. På grunn av allergi ved store hovdyr pluss litt feber og slikt, er det ti elever som tar turen ut til gården i Skarmodalen.

Elevene ankommer med skolens minibuss, men selv om de kanskje har verdens beste bussjåfør (Nord-Europas beste er ikke regnet med fordi den tittelen tilhører skolens idrettsveteran Ulf) kommer de likevel ikke opp siste bakken. Elevene ringer da til Torbjørn og han kommer og henter de med traktor, slede og et smil fra øre til øre.

Sonja og Kavring, to mellomstore polarhunder med ypperlige trekkhundegenskaper, står og bjeffer i det elevene kommer opp på tunet og får på seg skiene. Elevene går seg en liten tur for å få varmen i kroppen før den hjemmesydde lavvoen settes opp på et lite inngjerda område. I den setter de inn en splitter ny vedovn designet av Torbjørn selv. Omvisning på gården får de også, der lukten av drøvtyggere avlet fram for kjøtt og ull er sterkt representert.

Mandagskvelden kommer omsider og elevene setter utfor en bakke i bakhagen til Torbjørn sammen med Gea, Torbjørns datter, og Simon, en folkehøgskolefrelst danske som har forvillet seg opp i denne avsidesliggende nordnorske dalen. Blant elevene finnes det en også en herremann med tysk bakgrunn som aldri har hatt ski på beina. Han kjører kuleløypa som om han aldri har gjort annet, og legger seg glad og fornøyd ned i soveposen laget av en blanding dun og kunstfiber.

Arya, det store hovdyret som er skyld i at noen ikke er med på turen, drar morgenen etter en slede som senere skal bli brukt til frakting av tømmer opp igjennom skogen. Elevene følger etter og får et lynkurs av Torbjørn som omhandler trehogst, båltenning og god arbeidsmoral. Her feller noen av elevene sitt livs første tre og blir fasinert av hvor lettvint det er å ødelegge noe naturen har brukt mange år på å skape. For noen gir trefellingen et lite oppsving på sjøltilliten, da de som enkeltindivider får store ting til å deise i bakken. Trærne kvistes og så fraktes stokkene ned til sagbruket på gården der de om en stund blir gjort om til ved og plank.

Louise, ei grønlandsk dame fullstappet med humor som for øvrig er kona til Torbjørn, inviterer elevene inn på nystekte boller og quiz onsdagskvelden etter en ny dag i skogen. Kakao og te står også på menyen. Konklusjonen på kvelden er at elevenes kunnskaper kunne nok bli bedre innenfor latin og eldgamle forfattere, men alt i alt så er det deltakelsen og det at de har det artig som gjelder, og artig, det er det.

Torsdagen kommer og elevene spenner på seg skiene og tar fatt på en to kilometer tur i motbakke med sekk på ryggen. Framme ved målet begynner de å grave tre store snøhuler i en snøskavl samla opp av vind som blåser fra vest. Den ene snøhula får en iglotopp fordi den skal være enda større enn de to andre snøhulene. Den får navnet iglohulen. Simon, dansken, får dessverre ikke plass i en av hulene så han bestemmer seg for å grave sin egen likkiste i snøen, også kjent som nødbivuakk. Han sover godt, men påpeker en litt for lav takhøyde dagen etter.

Gea våkner sånn passe tidlig den dagen og går ned til innsjøen som ligger like ved for å sjekke om hun har fått noe fisk på isfiskekrokene hun satte dagen i forveien. Fisk får hun ikke, så da vender alle hjemover med en overbevisning om at det ikke finnes fisk i vannet. Gea er ikke overbevist. Hjemveien består av mye nedover og mange fall. Elevene ble i alle fall godt kjent med snøen, på godt og vondt. Minibussen kommer omsider og elevene vender hjem etter en fin uke i fjellheimen.

Skogsarbeid, Quiz og klassebesøk ble bare som en hendelse i hverdagen for Torbjørn, Louise, Gea og Simon. Neste dag går livet videre som før – gården må drives, hunder må mates, og Torbjørn funderer videre på alt mulig og nye oppfinnelser … av og til fyrer han nok litt i ovnen også…

Bilder: Carl Heide Andreasen