Når det jobbes med manus må man kunne ha flere tanker i hodet samtidig. Og noen ganger må man tenke så enkelt, at den røde tråden blir nettopp det den er; en rød tråd. Josefine går på årskurs og Susanne begynte på halvårskurs nå i januar. Begge hører hjemme på teaterlinja, og her er deres tanker rundt manusarbeidet.
Juleferien var slutt og for meg var det tilbake til både kjentfolk og noen nye! Susanne ble jeg godt kjent med den første uka, for vi satte i gang med å planlegge hva den neste produksjonen til teater skulle bli! De fleste i klassen skulle nemlig hjelpe filmlinja med et prosjekt. Dermed fikk vi, med litt hjelp fra noen andre i blant, tid og ro til å fordype oss i prosjektet.
Josefine Kiara
-Josefine Kiara
Dette manusarbeidet har vært utrolig lærerikt og gøy. Min kompetanse innenfor teaterlitteratur har vokst noe enormt de siste ukene. Jeg har heldigvis hatt Josefine, med noe mer erfaring enn det en helt vanlig allmenn videregående elev, som kun har satt seg inn i en kvart gjenganger og en halv akt av Peer Gynt, sitter med.
-Susanne Wiese
Vi ville lage et manus satt sammen av ulike scener fra forskjellige stykker. Vi så gjennom haugevis av scener; alt fra Ibsen-stykker til Jon Fosse. Når man leser så mye bra, er det viktig å ha noe spesifikt å se setter. Et budskap eller tema som danner en rød tråd.
Vi skjønte fort at det var noe innenfor kjærlighet eller relasjoner vi ville spille. Og da vi leste scenen fra «først blir man jo født» som handler om at alle mennesker har tråder fra seg som er bundet fast til de man er glad i, ble det klart; dette stykke skal handle om å knytte bånd. For det er også det folkehøyskole handler om.
-Josefine Kiara
Som ny og fersk i folkehøgskole-samfunnet, og kun halvstekt innenfor skuespill, var dette den beste kickstarten jeg kunne ha fått. Bakgrunnen for Shakespeare og livet til Jon Fosse kommer bedre enn godt med når man står på scenen, og skal gjenfortelle deres ord.
Frie tøyler og et godt utgangspunkt er det beste for kreativiteten, og det har vi heldigvis fått mer enn masse av.
Susanne Wiese
-Susanne Wiese
Vi måtte tenke på hvilken målgruppe vi har, hvilke skuespillere som kan fylle ulike roller, tidspress og variasjon i scenene.
Noen scener handler om barn, andre om ungdom, voksne eller gamle ektepar. I blant også relasjonen mellom små og store som for eksempel Carol som krangler med moren i «Gata». Ingen relasjoner er bare gode, og det ble det viktig for oss å få fram. Både for å gi oss selv nok utfordringer og for å gi et mer virkelighetsnært og nyansert bilde til publikum.
Vi tar også opp temaet ensomhet og har valgt å starte hele stykket med en selvskrevet monolog om en enslig person som ikke helt skjønner hvordan man knytter disse trådene til andre.
-Josefine Kiara
Selve prosessen startet med at vi fikk en, eller kanskje fem, store bunker med manus elever her på toppen har brukt før oss. Ni-lesing av alle fem bunkene, det skjedde nok ikke, men en slags skumlesing av utvalgte scener er nærmere sannheten. Vi tok for oss en og en del, og presenterte filtreringen vår etterpå. Noen ganger er det veldig trist og brutalt, men uttrykket “kill your darlings” kommer man aldri utenom.
Alt i alt har vi resirkulert litt, brukt litt nytt og satt det sammen til vårt eget produkt; som vi, og våre medelever er veldig fornøyde med.
-Susanne Wiese