Merete og Gambia Care

Merete Gustavsen Tvenning har et stort hjerte og glødende engasjement. Og gjennom Gambia Care har hun funnet sin måte å gjøre noe viktig for andre. Vi på Toppen var på besøk i Banjul i november, og vi har snakket litt med Merete om livet i Afrikas minste land.

I 14 år har du vært involvert i Gambia Care. Hvor kommer engasjementet fra?

Jeg tror det henger litt sammen med hvordan jeg opplevde å miste faren min da jeg var ei lita jente på 20 år, og hvordan jeg og familien fikk hjelp og støtte som betydde mye så for meg. Jeg vet at det gjør en forskjell, at det hjelper. Og da jeg kom til Gambia første gangen og så hvor lite hjelp de hadde, ble det helt tydelig for meg at her hadde jeg noe å bidra med.

Hvordan startet det hele?

Jeg ble med ei venninne litt tilfeldig, og ble helt forelsket i landet og folket. Hvordan de klarte å være glade og imøtekommende, til tross for at de har så lite. For Gambiere kjenner ikke noe annet liv, de har alltid hatt lite. Jeg har bakgrunn som barnevernspedagog, men hadde på den tiden akkurat blitt ufør. Jeg hadde behov for å gjøre noe fornuftig i hverdagen, og med dette kunne jeg få brukt noe av kompetansen min. I starten i drev jeg og min venninne arbeid sammen. Men etter hvert skiltes våre veier, og jeg startet Gambia Care. Vel, i begynnelsen oppsøkte vi bare skoler, og hjalp til med utstyr som vi hadde samlet inn. Min mor gjorde en stor innsats i denne perioden, hun er skikkelig god til å samle inn penger.

Etter hvert fant vi ut at det var bedre å konsentrere seg om færre skoler. Vi ble kjent med Mr. Jatta og hans skole, og så startet vi et samarbeid med dem. Men det var barnehjem som var drømmen min, og snart ble Mama F’s Home etablert. Etter hvert startet vi også 4 Sister’s Kitchen, for å hjelpe noen damer ut i jobb. Og det gjorde også at deres barn kom seg på skole. Vi overtok og bygde ut en skole på landsbygda også, men den har vi nå overlatt til lokale myndigheter.

Fortell om Gambia Care

Organisasjonen ble registrert høsten 2013, og har et styre på 5 hvor jeg er styreleder. Hovedoppgaven vår er nå å drifte barnehjemmet, 4 Sister’s Kitchen, og sørge for utdanning til barna på barnehjemmet. I tillegg har viet skolesponsorprosjekt. Nå går pengene fra disse sponsorene til å betale skolepenger, noe transport og noe mat til ca 15 barn. Barna er fra 5 til 22 år – Nursery School til Universitetsnivå. Vi er også en del av prosjektet Solidaritetsstrikk Gambia og Senegal – en privat dugnadsgruppe som strikker og syr sanitetsbind til unge jenter. Bindene lages i Norge, og jeg sørger for at de blir delt ut til jenter i Gambia. Vi organiserer også hjelp fra noen private sponsorer, som sørger for ris og olje til noen familier på landsbygda. Innimellom støtter vi også enkelte med nødhjelp i vanskelige perioder.

Hvordan får man finansiert slike prosjekter?

Vi er helt avhengige av sponsorer og bidrag fra folk i Norge og utlandet. Det er ingen støtte å få i Gambia. I begynnelsen var det mest venner og bekjente som støttet opp. Jeg sendte brev og eposter til de fleste! Sånn har det jo mye godt vært, og det har kommet og gått noen gjennom årene. Men husker veldig godt da den første innbetalingen kom fra et navn jeg ikke kjente, det var spesielt.

Det er et kontinuerlig arbeid å samle inn penger. Vi tar for eksempel med oss kurver til Norge, som vi kjøper lokalt i Gambia og selger hjemme. Vi har noen faste faddere som betaler månedlige beløp, og så vi får noen gaver og donasjoner i tillegg. Det er akkurat så det går rundt. Jeg drifter barnehjemmet for ca 18.000 pr. mnd inkludert lønninger og alt, så det kan ikke sammenlignes med kostnadsnivået i Norge. Skolepenger kommer i tillegg da, men det er uansett minimalt i forhold til hjemme. Jeg er veldig spent på hva samarbeidet med Vefsn Folkehøgskole kan føre til, det kan gi mange muligheter både for Gambia Care og de rundt oss.

Hvilke ambisjoner har du for Gambia Care?

Jeg har ingen ambisjoner om at vi skal bli så mye større, men at vi skal gjøre det vi gjør nå på en best mulig måte. Når en organisasjon kommer over en viss størrelse, blir det mer komplisert og mer administrasjon. Det er ikke noe poeng for meg. Men å kunne utvikle det vi har, bli mer selvhjulpet og kanskje kjøpe en jordlapp og kunne dyrke noen grønnsaker. Få rustet opp barnehjemmet. Og så forbedre organisasjonen sånn at den blir mindre sårbar om jeg en dag ikke kan fortsette.

 

Hva har vært de største utfordringene med Gambia Care?

Penger, skulle gjerne hatt mer og kunne gjort mer. Sånn at det kunne vært mer forutsigbart å drive. Og så er det en del risiko med å finne samarbeidspartnere jeg kan stole på, men har funnet noen som jeg kan hjelper meg og som jeg stoler fullt og helt på. Vi prøver å gjøre ting enkelt og ikke involvere for mange i det vi holder på med. Alt vi gjør er lovlig og gjort riktig, men det er en del korrupsjon i Gambia så det er greit å holde en lav profil. Mange prøver gjerne å utnytte muligheten til å få tak i penger der de tror det går an.

Det diskuteres heftig rundt begreper som hvit skam, bistandsturisme og slumsafari. Har du gjort deg opp noen tanker om denne problematikken?

Ja, og det er ingen tvil om at det er komplekst. Jeg må jo innrømme at jeg ofte kommer opp i situasjoner der jeg kjenner på litt skam i forhold til hva jeg har og hva de mangler. Hvor enkelt det er å være norsk, sammenlignet med å bo i dette landet hvor det er ekstremt få statlig støtteordninger og lite helsehjelp å få. Hvis du ikke har mye penger da, men det har jo nesten ingen. Og så lever de jo i stor grad av turisme i Gambia. Uten turistene hadde de hatt problemer. Veldig mange har sine inntekter fra turistindustrien. Ikke alle som reiser hit på ferie har like gode holdninger, og behandler kanskje ikke gambiere med den respekten jeg synes de fortjener.

Jeg tenker at så lenge man styrer etter prinsipper om likeverd og respekt, så er man på riktig vei. Om du skal reise til Gambia, ikke bli sittende ved bassengkanten. Få deg noen nye venner og benytt deg av de lokale selgerne. Sørg for å bli kjent med menneskene, historiene, landet og kulturen, og ikke bli stående på utsiden og se på.

Hva tenker gambiere om turismen?

Jo, som sagt, så er de helt avhengige av turistene. Det er i turistenes lommer lønna ligger, så det er klart de ønsker flere turister til Gambia. Sesongen er jo relativt kort, så de har en hektisk inntjeningsperiode. Da kan man jo oppleve noen litt pågående, men det er forståelig. Det er verdifullt å få seg hvite venner, både for business og for drømmen om å komme seg til vesten. Alle prøve å få mest mulig ut av det mens turistene er der. Pengene skal hyre helt til neste turistsesong.

 

Hvilken type utviklingsarbeid mener du er fornuftig å drive i Gambia?

Bidra til skolegang, opplæring og utdanning. Det er ingen skoleplikt i Gambia, og det koster å gå på skole. Klasseskillet er stort når det kommer til utdanning. Det er rift om plassene i de få offentlige skolene, og du må ha gode karakterer for å komme inn. Men det finnes mange private og rimelige skoler også. Vi snakker i gjennomsnitt om 20-30 kroner i måneden for en skoleplass. Kun drøye halvparten av de over 15 år i Gambia kan lese og skrive, så her er det en lang vei å gå. Mange dropper ut av skolen på grunn av økonomi, og ofte er det bare den eldste gutten i flokken som får utdanning. Og i det ligger en forventning om at han skal ta seg av familien senere.

Og så er det mange som ønsker å starte sine egne bedrifter, men mangler oppstartskapital og kunnskap om drift. For eksempel innen jordbruk er det muligheter langs elven The Gambia. Landet har veldig få arbeidsplasser, så det er lite jobb å få om du ikke har gode kontakter. Det gjelder også godt utdannede mennesker. Har du ikke kontakter, så hjelper det ikke med A i alle fag fra universitetet.

 

Hvordan opplever du at Gambiere ser på deg og andre «hvite» med prosjekter der?

Det er nok et hat-kjærlighetsforhold. De er veldig takknemlige for det vi gjør, at vi hjelper barna, lager arbeidsplasser, og bidrar til utdanning og mat. Men de er stolte, og skulle nok ønske de klarte seg selv. Samtidig vet de at når du er hvit, så har du en annen økonomi. Da har du råd til litt ekstra, og de legger ubeskjedent på prisen når de skal selge noe til deg. De kjenner nok veldig på ulikhetene, og noen kan bli litt skruppelløse. Mine gambiske venner vil ikke ha meg med når de skal handle. For prisen kan fort bli høyere om de ser at de er sammen med meg. Det er viktig å finne seg folk man stoler på når du er hvit i Gambia. Jeg har en fantastisk fin gjeng rundt meg, og de er gull verd.

Hvordan utvikler ting seg i Gambia? Går det framover i riktig retning?

Ja, si det. Nå har jo Gambia hatt demokratisk valgt president siden 2017, og å bygge opp et demokratisk samfunn er ikke gjort over natta. Noe har blitt bedre, men andre ting har kanskje blitt verre. Kriminalitet og korrupsjon har det antagelig blitt mer av. Den tidligere presidenten styrte med jernhånd, så da var det ikke mange som risikerte å gjøre noe galt.

Det er mange utfordringer å ta tak i. Som mangelen på offentlige tjenester, helsehjelp og omsorg, utdanningsmuligheter, rent vann og avfallshåndtering, arbeidsplasser – ja, det kan virke litt uendelig. Lønningene er lave, og mulighetene for et bedre liv er få. Og mange vil ut. Men det er umulig å få spart seg opp penger når du tjener for lite til livets opphold i utgangspunktet. Mange mangler også papirer, de færreste har pass. Det er flere tusen hvert år som forlater landet i båter på vei til Kanariøyene. Ikke alle kommer fram, og de betaler store summer for å få være med. Jeg kan kjenne på den desperasjonen mange opplever. De har ingen ting, og vet at de heller ikke kommer til å få det annerledes. Uansett hvor store ambisjoner du har, hvor smart du er og hvor lyst du har, så er mulighetene lik null.

Vi kunne snakket i dagevis med Merete, som er så engasjert og kan så mye. Vi på Toppen ser fram til å samarbeide mer med henne og gleder oss til å reise tilbake til Gambia. Merete kommer til å bli viktig i utviklingen av Vefsn Folkehøgskole framover.