Toppenprofilen Karoline Sundsrud

I julas bloggserie Toppenprofilen, ser vi oss tilbake og plukker fram noen «gamle» toppenenfolk. Hva skjedde med dem etter at de var på Vefsn Folkehøgskole Toppen? Hva gjør de i dag, og hva husker de fra tiden på Toppen? Karoline Sundsrud kom som elev på teaterlinja i 2004-2005, og ble stipendiat her året etter. Karoline var med på alt som foregikk, og var et entusiastisk teatermenneske. Og så hadde hun sansen for det visuelle og estetiske. Det nyter vi faktisk ennå godt av – hun la igjen verdens fineste fotoalbum fra årene her (papirutgaven altså).

Kan du huske hvorfor du begynte på Toppen?

Jeg er født og oppvokst på bygda og skulle endelig ut i den ”store verden”. Linja skulle være teater og målet var å komme seg lengst mulig hjemmefra. I tillegg var det et stort pluss med mange forskjellige linjer, og Toppen hadde alt fra friluftsliv til teater. Jeg konkluderte med at det måtte bety mange forskjellige mennesker. Jeg søkte bare Toppen, det var dit jeg ville.

Beskriv hvordan du husker Toppen?

Jeg møtte en av mine nærmeste venner Hege, for julegavebytte nå i desember. Hege traff jeg 2. året mitt på Toppen, og jeg fortalte henne om dette intervjuet. Vi begynte å mimre og vi var begge enige om at det var alle de små tingene som hadde vært de viktigste og som vi husket best. Så sa Hege, det blir så dumt å skrive at det var det beste året i livet, det sier ikke de som leser det noe. Jeg er helt enig og det er kjempe klisjeaktig, men det var jo det det var. Noen av de beste årene i mitt liv!

Beste minner – hva husker du best?

Da jeg og Hege drakk vin på Kroverten, leste manus og prøvde å legge en plan for hvordan rollene skulle bli fordelt i gruppa vi hadde havna på, ut i fra hva vi så for oss passet best. Og da vi sov 3 timer inntil varmeovnene i teatersalen, og det hadde gått fra middag til kveldsmat. Kveldsmaten var det desidert triveligste måltidet, der vi ofte bare ble sittende. De fantastiske og unike lærerne, vakre Helgelandskysten og stormene som rev av dørene til gangene vi bodde på. Det å stå på en scene, sprenge komfortsonen i fillebiter ved å skrive og fremføre sin egen monolog, lese manus, øve, reise ut for å spille for et publikum og ikke minst alle konsertene til bandlinja. Berit som meste parten av året lå på en madrass på gulvet hos oss på Heilhornet, fordi hun heller vil være der enn på sin egen gang. Nokia telefonen som alltid lå igjen på rommet, og pappa som ringte bekymret etter flere uker uten svar for å spørre om jeg levde. Og var det noe jeg gjorde så var det absolutt å leve! Værmeldings rundene – hvordan var livet, klinekartet som så ut som en stor krusedull, og at jeg for første gang i livet begynte å klemme folk, jeg gikk fra å være en ikke-klemmer til å bli en klemmer. I tillegg var det alltid en dør å banke på hvis man vil finne på noe.

Og, ikke minst når vi bygget scenografien til GATA nede i blackboksen. Vi holdt på i timevis. Kvelder og helger, snekret og malte, og tilslutt ble det en to etasjers gate. Vi heiste opp andre etasje med kjettinger i taket og sto øverst i en stige på baksiden å kikket ut av vinduene og ned på publikum. Jeg husker enda lukten og smaken av kalde pølser og varm Munkholm, som vi spiste og drakk på scenen, kjøpt i kiosk-luka i veggen med Otis Redding spillende fra en platespiller. Vi følte oss best!

Hva har du gjort etter du forlot oss på Toppen?

Jeg har reist mye, som yngre sto det høyt opp på prioriterings listen. Jeg har også studert i mange år, og vært innom både interiør og eksponeringsdesign, før jeg tilslutt endte opp med å flytte til Skellefteå i Sverige for å studere scenografi. Jeg har bodd både i Oslo og Stockholm, der jeg jobbet i studio 24 til Roy Andersson etter scenografi studiene.

Hva gjør du nå da?

Jeg er ferdig utdannet scenograf, og jobber prosjektbasert med scenografi, kostymer og modellbygging. Jeg har også tatt over et gammelt småbruk etter mine besteforeldre i hjembygda som jeg aldri skulle tilbake til. Der setter jeg i stand de gamle husene og har blitt nerdete opptatt av bygningsvern, naturlige materialer, ta vare på det gamle og reparere fremfor å bytte ut ting som fortsatt fungerer. Langt ute i skogen, så nærme svenskegrensa du kommer, prøver jeg meg på et slags kombinert by og landliv, der Oslo er byen min.

 

Hva er du opptatt med nå om dagen?

Nå jobber jeg som truck costumer på HBO serien Beforeigners i Oslo i ukedagene, og restaurerer de gamle vinduene mine når jeg er hjemme i helgene.

Når du ser tilbake, hvordan har tiden på Toppen påvirket deg?

Ekstremt mye. Jeg reiste til Toppen og kom hjem igjen allerede i høstferien som en ny versjon av meg selv. Første møte med den ”store verden” var i lille Mosjøen, og jeg hadde aldri forestilt meg at det skulle finnes så utrolig mange fine folk der ute. Det var over 90 stykker samlet på et sted og endelig, endelig fant jeg folk det ”klaffa” med, både som var lik meg selv, og som var veldig forskjellige fra den jeg var.

I tillegg husker jeg Pål Marius (teaterlærer) sa til meg «det er jo scenograf du skal bli». Da visste jeg ikke hva en scenograf var en gang. Det var russerevyen som hadde sendt meg til teaterlinja. Mitt eneste møte med teater før dette hadde vært den ene gangen på barneskolen vi tok buss til Oslo for å se Karlson på taket. Pål Marius hadde visst rett, det var scenograf jeg skulle bli.

Så er det folka mine. De fineste folka. Veldig mange av de som står meg nærmest i dag møtte jeg på Toppen. Karoline som jeg reiser på ferie med hver sommer, Berit sin sofa jeg stadig krasjlander på når livet tar meg, Hege som jeg ringer når livet er som best, skikkelig rævva, eller bare helt vanlig, Elise som jeg har reist halve jordkloden rundt med, Taran som jeg ikke hadde sett på mange år, men som jeg tok en øl med igjen i høst og skravla gikk som det skulle vært i går, og jeg kunne fortsatt å ramse opp. Jeg skjønner ikke helt hvem jeg hadde vært eller blitt uten disse menneskene, som har fulgt meg siden.

Bilder fra albumen:

Hva skal du gjøre i jula?

Jeg skal gå i ”pause” modus. Vekk fra Oslo, litt korona fri (hvis det er lov å si) fra masker og testing. Gå i skogen, fyre i ovnen, drikke øl, møte barndomsvennene som kommer hjem til jul (ute?!) Kanskje male noen vinduer. Lenge siden jeg har gledet meg sånn til jul.

Så artig å høre fra gode og fine Karoline igjen! Tenker hun bør ta seg en tur til Mosjøen og hilse på snart, gå på Kroverten (restaurant) og sjekke blackboksen, ja kanskje nyte hele Helgelandskysten. Vi på Toppen takker for praten og ønsker Karoline ei riktig god jul, med mange fine pauser <3